Da jeg var 50 år, begynte jeg en ny karriere som svensk offisiell EU-kommisjonær ved EU-kommisjonen i Bryssel, Belgia - siden Sverige hadde blitt medlem av EU.

Et par år senere (1997) følte jeg at kroppen min ikke var helt som den skulle, og det skulle ingenting til før jeg ble andpusten. Ingen hjerte- eller lungespesialister i Sverige kunne finne årsaken til problemene mine, så i 2003 dro jeg til Thailand fordi jeg ikke lenger klarte å puste i kald luft.

Mens jeg var i Thailand klarte jeg knapt å komme meg over veien, og jeg ble fraktet til et sykehus hvor jeg fikk diagnosen Primær Pulmonal Hypertensjon - en alvorlig sykdom med forhøyet blodtrykk i lungekretsløpet (blodomløpet i lungene).

Tilbake i Bryssel ble dette bekreftet i 2004, og jeg ble fortalt at tilstanden hadde gått for langt, og jeg ble gitt 1 til 5 år igjen å leve, siden det ikke fantes noen kur for denne tilstanden.

Jeg ble videre fortalt at min tilstand var en kombinasjon av hjerte- og lungesykdom, og at årsaken var de veldig små blodårene i lungene. Mine endothelin receptors (protein molekylene i blodårene) virket ikke, hvilket betydde at det var for mye av hormonet endothelin i de indre veggene av blodårene i lungene.

Dette hadde forårsaket arrdannelser, samt formasjoner av celler på de indre veggene. Musklene rundt de små blodårene var anspente, hvilket gjorde årene enda mindre og stive, slik at det oksigenholdige blodet hadde problemer med å komme frem til lungene. Til slutt ville høyre hjertekammer slutte å virke grunnet dette.

Jeg ble selvfølgelig uføretrygdet og jeg ble betraktet som dødskandidat. Da jeg hadde kommet til det femte året etter diagnosen begynte jeg å bli mye verre på kort tid. Jeg ble da behandlet av to av de beste spesialistene i verden - professor Ghofrani og professor Gruenig i Tyskland. Men ingenting hjalp og jeg ble verre og verre.

I mars 2010 trengte jeg rullator for å gå, jeg var tilkoblet oksygenapparat hele døgnet, og jeg fikk skjelvninger og panikkanfall flere ganger daglig. Jeg kunne ikke lenger gå noen steder på egenhånd og trengte hjelp til absolutt alt.

Hjemme i Sverige fortalte en av mine venner, som så meg forfalle mer og mer, om helsesjokoladen, men jeg hadde prøvd så mange såkalte sunne og dyre ting at jeg ikke var så veldig ivrig til å prøve igjen. Men jeg ville gjøre henne en tjeneste, og til slutt bestemte jeg meg for å ta sjokoladen med meg til sykehuset i Tyskland, hvor jeg skulle spise 1 bit tre ganger daglig.

Da jeg ankom sykehuset hadde jeg blitt så dårlig at legene ikke visste hva de skulle gjøre for meg og de foreslo at jeg skulle delta i en studie tre måneder senere, som bl.a. tok i bruk kreftmedisiner. Jeg svarte: "Tre måneder - jeg kommer ikke til å leve så lenge!" Men det var bare mulig tre måneder senere, og jeg var nødt til å prøve å overleve.

Tre dager før jeg forlot sykehuset, 9. mai 2010, begynte jeg å gjøre klar kofferten og klærne mine, og da så jeg alle sjokoladebitene i kofferten min. Jeg hadde glemt å ta de mens jeg var på sykehuset, så jeg bestemte meg for ikke å ta de med tilbake til Sverige, men derimot å spise de på sykehuset de tre siste dagene jeg hadde igjen der, noe som innebar 3 x 6 biter daglig.

Professoren kom for å se til meg hver dag og i løpet av den første dagen med 3 x 6 sjokoladebiter følte jeg at det skjedde noe med kroppen min, noe positivt, som et kick, men jeg kunne ikke skjønne hva det var.

Jeg sa: "Professor, jeg føler meg plutselig litt bedre, jeg vet ikke hvorfor." (Jeg visste helt ærlig ikke på det tidspunktet at det kunne være sjokoladen.)

Den andre dagen kom professoren igjen og jeg sa: "Jeg kan ikke tro det, men jeg føler meg nesten helt frisk. Kanskje jeg ikke trenger oksygen lenger?" Å jo, du kommer fremdeles til å trenge oksygenet i flere år, svarte professoren.

Den tredje dagen kom han for å si farvel og jeg sa: "Nå er jeg helt frisk, jeg kjenner det. Jeg tar med meg oksygenet på flyet hjem siden jeg allerede har betalt for det, men jeg kommer ikke til å trenge det i det hele tatt lenger." Han så på meg og trodde sikkert at jeg hadde blitt senil.

Nå har det gått over 1 år siden jeg kom hjem den 12. mai 2010, og jeg har ikke brukt oksygenet siden den gang. Helsesjokoladen har gitt meg livet mitt tilbake - jeg kan gjøre alt igjen - hagearbeid, jeg kan grave, jeg kan plante, jeg kan leve som før!

Jeg har nå i ettertid studert og forsket mer om helsesjokoladen og følgende kan sies:
En av de kraftigste antioksidantene (flavonoider) i kaldpressede kakaobønner kalles epikatekin. Epikatekin påvirker endotelet som er den indre foringen av blodårene (endotel kan sammenlignes med slangen i et sykkeldekk).

Endotelets oppgave er å fungere som en regulerende barriere mellom blodet og vevet rundt, og den har også som oppgave å frigjøre stoffer som påvirker de glatte muskelcellene slik at blodsirkulasjonen blir stimulert. Disse muskelcellene ligger rundt endotelet og de regulerer størrelsen på blodårene ved å spenne de, eller å få de til å slappe av.

Dette er delvis regulert av nitrogenoksyd fra endotelet som blir overført til de glatte muskelcellene som gir slipp på spenningen og slapper av.

Kort fortalt, det er epikatekin som stimulerer og frigjør nitrogenoksyd slik at de anspente muskelcellene rundt blodårene kan slappe av. Epikatekin begrenser også dannelsen av plakk i blodårene og på denne måten bedres blodstrømmen i årene. Epikatekin har også en betennelsesdempende effekt og senker høyt blodtrykk.

Konklusjon:
Det som hjalp meg, var at effekten av epikatekin i helsesjokoladen resulterte i at muskelcellene rundt blodårene ble stimulert, noe som igjen medførte at jeg fikk bedre blodsirkulasjon både til hjerte og lunger.

Jeg kommer aldri til å slutte å spise helsesjokolade!

Med vennlig hilsen
Anita Mas
Torekov
Sverige